Ankel og fot

ANKEL- OG FOTSMERTER

I hverdag og trening utsettes ankel og fot for store belastninger. Naturligvis er dette også et område av kroppen hvor mange opplever plager og skader i perioder. Akilles- og helplager kan nevnes som to spesielt vanlige tilstander.

ANKELEN OG FOTENS ANATOMI


Ankelen består i hovedsak av to ledd som forbinder leggen med foten. I grove trekk sørger det ene leddet for bøy og strekk (talocruralleddet), mens det andre leddet gjør det mulig å vinkle ankelen sideveis (subtalarleddet). Langs leggen på alle sider finnes muskler som styrer ankel og fotbevegelser via sener. Spesielt kan nevnes musklene på baksiden som forbinder tyggleggen med helen via akillessenen. Kraften i frasparket vårt under løp og gange skjer i stor grad gjennom dette komplekset av muskler og sene. Omkring ankelen har vi leddbånd som stabiliserer ankelen passivt. Disse er utsatt for skader ved f.eks. overtråkk.


I foten finnes en rekke knokler, ledd, muskler, sener og leddbånd som i et komplekst samspill gir oss en stabil platform. Under helen har vi en kraftig støtdemper (fettpute) og utspringet til en viktig bindevevshinne som kalles plantarfascien. Denne fascien sørger for å holde fotbuen oppe og er den vanligste årsaken til helsmerter. 

ANKELPLAGER

 

Akutte skader

Overtråkk er den vanligste formen for akuttskade i ankelen. Ved overtråkk sees oftest skade på leddbånd, men det forekommer også brudd (fraktur) og seneskader (ruptur). Strekk- eller muskelskade i tykkleggen og-/eller akillessenen er også en vanlig akuttskade i dette området. 

 

Akillessmerter

Smerter i senen som går fra nedre del av tykkleggen til helen. Plagene er ofte mest uttalte når pasienten er kald og skal starte aktivitet eller går i motbakke. Plagen skyldes ofte kroniske seneforandringer (tendinose) eller annen overbelastning av senen. En klinisk undersøkelse i kombinasjon med ultralydvurdering vi kunne avgjøre hvilken tilstand som skaper pasientens plager, samt avgjøre hvilke behandling som skal iverksettes. 


Artrose og degenerative forandringer ("slitasje")

Ankelartrose skyldes ofte tidligere skade som brudd eller overtråkk, men tilstanden kan også forekomme av annen sykdom eller belastning. Diagnose stilles ofte i en kombinasjon av klinisk undersøkelse og bildediagnostikk (ultralyd, MR og/eller røntgen). I noen tilfeller må ankelen få ro og inflammasjonsdempende behandling før evt. opptrening lar seg gjennomføre. Tilstanden behandles sjeldent operativt. 

FOTPLAGER


Plantarfasciitt 

Smerter under helen under vektbærende aktivitet. Ofte mest uttalte plager første skritt om morgenen. Stor løpemengde, økt belastning generelt og-/eller overvekt er predisponible faktorer. Tilstanden lar seg enkelt påvise ved ultralydundersøkelse.


Mortons nevrom

Brennende smerter i forfoten som kan stråle ut i tærne. Smertene kommer først ved gange eller når man tar på seg sko som kompromerer foten. Senere kan smertene være konstante. Noe pasienter rapporterer nummenhet i de involverte tær eller smerter som øker med aktivitet, vanligvis lokalisert mellom 3. og 4. tå. 


Tretthetsbrudd

Brudd eller fraktur i en knokkel pga. overbelastning over tid. Vanligst hos idrettsutøvere eller mosjonister med høyt treningsvolum. Tretthetsbrudd forekommer oftest i leggbeinet (tibia), ankelbenet (talus) eller i en mellomfotsknokkel (metatars), men kan også forekomme i andre knokler i fot/legg. Tilstanden oppdages ofte ikke med røntgen og CT er derfor å foretrekke. 


BEHANDLING


Trening

En presis diagnose er avgjørende for å velge riktig behandlingstiltak. I noen tilfeller er trening førstevalget, i andre tilfeller må det tilstrekkelig avlastning og/eller annen behandling til for å kunne starte opptreningen. 


Trykkbølgebehandling

Trykkbølgebehandling alene eller i kombinasjon med trening/øvelser vil i noen tilfeller være fordelaktig. Spesielt kan nevnes akillestendinopati og plantarfasciitt. 


Ultralydveiledete injeksjoner

Injeksjonsbehandling er sjelden førstevalget ifm. ankel- og fotplager. Injeksjon med kortisonpreparat vil i noen tilfeller være aktuelt for å muliggjøre annen behandling og videre rehabilitering.